Bergwandelingen in Viken

Gikk fra Norefjell ski og spa opp til Ravnås. Ravnås er den toppen på Norefjell der den øverste fjellheisen ender. Kjørte preparerte løyper ned igjen da det var ganske hardt og sporete i terrenget.

Tur til Fjøsvikfjellet nær Hallingby i Ringerike.

Tur til Eidsfjellet på Vegglifjell

På tide med en tur igjen. Denne gangen var det den gamle kjenningen Jonsknuten som var målet. Normalt har jeg tatt denne turen som en kort ettermiddagstur med utgangspunkt i Knutehytta. Denne gangen tenkte jeg å gjøre en litt lenger tur ut av det. I tillegg trengte kroppen en skikkelig gjennomkjøring etter å ha vært uvirksom i en uke.Jeg kjørte bilen inn til Kongsberg skisenter og startet turen derfra. Det betød at første strekket ble en tur opp alpinanlegget i Kongsberg. Anlegget har flere alternativer løyper man kan gå, og halvveis opp har man mulighet til å ta av på en skogsbilvei som har en slakere stigning opp lia. Men jeg valgte den mest direkte løypa opp, å følge skitrekket.Etter 1,5 kilometer med relativt konstant stigning, og antydning til blodsmak i munnen var jeg oppe ved Sølvstua på toppen av alpinanlegget. Derfra gikk turen i et mye flatere terreng mot Jonsknuten.Til å begynne med gikk veien videre på fin vei i skogen. Den tok meg bort til Haus Sachsen, hvor det er bevart en del bygninger fra gruvetiden.FaktaSentralt i Gruveåsen ligger Haus Sachsen gruve med et svært godt bevart bygningsmiljø fra 1860/70- årene. Gruva ble funnet i 1629 og er oppkalt etter fyrsteslekten i kurfyrstedømmet Sachsen hvor mange innvandrede bergmenn kom fra. Her finnes overstigerboligen (bolig for gruvesjefen) med tilhørende stabbur, uthus, stall og vognskjul. I tillegg er det smie, sakkerhus, kahus, hestegjøppel og hjulstue.Fra Haus Sachsen gikk turen videre på sti over mot Knutehytta. Det ble en 2 kilometers tur i et koselig terreng preget av lyng- og furuvegetasjon, ispedd en del nakne berg. Området er fullt av små og litt større dammer anlagt i forbindelse med gruvedriften.Fra Knutehytta går stien rett opp mot Jonsknuten, som dominerer utsikten mot vest. Det er ikke mer enn en drøy kilometer til toppen herfra, men her blir terrenget til gjengjeld bratt igjen. Men det er ikke noe problem å nå toppen, og fra toppen har man en formidabel utsikt over store deler av Viken og Vestfold og Telemark. Selv om Jonsknuten er det høyeste fjellet i Viken sør for Blefjell, så innbiller jeg meg at det er enda videre utsikt fra Skrimfjella. Dette fordi Skrim dekker en del av utsikten sørover når man ser den retningen fra Jonsknuten.Etter å ha sett det jeg ville se på toppen, ruslet jeg ned igjen mot Knutehytta. Jeg tok en litt annen sti ned for å få en runde ut av det. Det går også en sti ned/opp i et skar nær Televerkets taubane. Det var denne jeg tok nå.Nede ved Knutehytta valgte jeg å følge bilveien et stykke, også her for å slippe å gå den samme veien jeg kom opp.Litt sør for Store Sachsendam sa jeg farvel til bilveien og gikk på skogsbilvei over en kolle til jeg var tilbake på veien som går forbi toppen av alpinbakken. Dette er den samme veien som krysser alpinbakken halveis nede, så jeg fulgte denne nedover. Da kom jeg også forbi Korset, som er en minnestein over Kong Christian IV og grunnleggingen av Kongsberg. https://norskbergverksmuseum.no/korset-frokoststeinen-og-kongens-gruves-pukkverkDer hvor veien krysset alpinbakken tok jeg bare raskeste vei ned til bilen, ned resten av alpinbakken.

Like nord for Veggli ligger Skagsåsen, og hvis du kjører nordover ser det på et tidspunkt ut som om veien skal gå rakt inn i berget. Men den snor seg rundt ved Kravikfjorden. Denne toppen ville jeg opp på. Jeg kjørte inn Vergjedalen, og håpte på å kunne få kjøre helt opp til Skagssetra. Kartet indikerte at det kunne være mulig. Men det ble den første av dagens tallrike skuffelser. Veien var stengt helt nede ved Vergjedalen, så det medførte 3 kilometer ekstra trasking hver vei. Veien var i det minste grei å gå, med jevn, ikke for bratt, stigning opp til setra. Derfra gikk det en dårligere, men like fullt grei skogsbilvei videre, retning Skagsåsen. Stigningen ble merkbart brattere. Jeg fulgte skogsbilveien til den gjorde en nesten 180 graders sving oppe ved Skagsåsen Ø2. Derfra ble det å finne veien videre i terrenget for meg. Og for et terreng. Her var det tett granskog som skjulte berghammer som skjulte skrent som skjulte stup. Helt håpløst å følge en rett linje i sånt terreng, men jeg fikk nå etter hvert kommet meg opp på snaufjellet, hvor de i alle fall var noenlunde greit å gå. Jeg kom meg greit opp til første topp, Skagsåsen Ø2, og kunne derfra se Skagsåsen med Skagsåsen Øst mellom. Det var for øvrig god utsikt østover også, utover Trillemarka. Men jeg måtte videre. Hadde egentlig ikke noe lyst til å ta turen oppom Skagsåsen Øst, men det kronglete terrenget gjorde at jeg automatisk ble ledet dit. Samme utsikten herfra, men nå med fri sikt mot Skagsåsen. Dermed bar det ned en ny kolle for å kunne komme opp på dagens mål. Jeg ble ledet langt nordover før jeg fant en vei opp på Skagsåsen, men når jeg først hadde kommet meg opp skrentene, var det greit å gå ryggen opp til topps. Det var en nydelig utsikt på toppen, i alle retninger. Ned Numedal med Senhovd i horisonten. Vestover mot Vegglifjell og Eidsfjellet. Nordover mot Tunhovdfjorden, og Skarpnor, og ikke minst østover med utsyn over Trillemarka, med Norefjell i bakgrunnen. Returen hadde jeg ikke lyst til å ta i samme trasee som jeg kom, så jeg prøvde å gå i sydvestlig retning ned, og heller gå under Skagsåsen på sydsiden. Dette måtte ganske raskt forkastes, da høye stup hindret videre frammarsj. Dermed ble det å gå nordover før kursen ble satt østover skogsbilveien jeg hadde kommet opp tidligere. Det ble en utrolig strabasiøs ferd som gikk opp og ned et utall smådaler. Hadde jeg ikke hatt GPS’en med meg tror jeg ikke jeg hadde funnet fram. Men jeg kom meg omsider fram til det stedet jeg forlot skogsbilveien tidligere i dag, helt tom for næring. Men nå var det uansett bare snakk om å gå nedover på grei vei. Jeg kom meg pent ned til bilen etter en tur på 15 kilometer, som tok 4 timer.